tirsdag 25. juni 2013

Løpeskjørt for småfrøkner

Løpeskjørt.no selger også skjørt til den yngre garde, og mine to håpefulle fikk i oppdrag fra skjørtesjef Tone å teste et hver. De fins i blått, grønn og to rosavarianter. Dessverre er største størrelse åtte år - men mine jenter på syv og ni bruker størrelse seks og åtte, så de er ikke spesielt små i størrelsen. I tillegg til skjørtene som vi fikk kjøpte jeg selv fine limegrønne t-skjorter til dem - med påskriftene 'Future Marathon Runner' og 'Catch me if you can'.



Testpanelet har gjort en iherdig jobb. Skjørtene har blitt brukt til

å stå på hender...



å klatre i lysstolper...



å slå hjul...



og til og med til å løpe!



Skjørtene har bestått testen, akkurat som mine egne. De har akt nedover svaberg, vasset i sjøen, blitt møkkete, blitt vasket, gått i tørketrommelen, og er fortsatt like fine. Dessuten er de kjempesøte. Ingen tvil om at dette blir sommerens favorittplagg!

Små og store løpeskjørt pakkes nå ned i kofferter og reiser til varmere strøk for en periode. Forhåpentligvis får jeg klørne i en datamaskin på et eller annet tidspunkt - men inntil da ønsker jeg alle en god sommer, med masse tid til både trening og avslapning!

lørdag 22. juni 2013

St.Hansgaloppen 2013

St.Hansgaloppen har stått på planen flere ganger, men jeg har aldri fått det til, før nå. Ingrid og jeg trosset Tropestormen Geir og kjørte på oppdagelsesferd til Maridalen. 14,5 km rundt vannet. "Litt småkupert", hadde jeg hørt på forhånd. "Endel opp og ned, men ingen veldig lange bakker". Hørtes bra ut. Jeg var ikke klar for å presse meg, men tenkte da at jeg burde kunne holde samme fart som i Fredrikstad forrige helg (ca 5.20) - dette løpet var jo til og med kortere.

Veldig god stemning før start. Jeg har sagt det tusen ganger før, og jeg sier det igjen: Små løp er så utrolig mye bedre enn store. Jeg måtte på do for endte gang ti minutter før start - null kø. Varmt og godt lokale, garderober. Masse kjente, bl.a. Adelheid, Marit, Silja, Marianne og andre bloggere.

Det regnet bare lett da sheriffen skjøt startskuddet og vi løp avgårde. Beina føltes tunge fra start. Likevel gikk det raskt den første kilometeren, som stort sett var nedoverbakke. Etter et par kilometer kom noen oppoverbakker. Espen hadde på forhånd snakket om et stort, fint tre, som skulle stå på toppen av en fæl bakke. I hver bakke så jeg etter treet. Ikke her heller? Betyr det at det er enda en fæl bakke i løypa? For det ville ikke ende ta med opp og ned, opp og ned. Jeg kjente raskt melkesyra komme sigende. I tillegg var jeg uggen og småkvalm, det skvalpet i magen. Humøret var rett og slett på bånn hele veien. Utrolig hvor fort ting endrer seg - forrige lørdag sprang beina av seg selv, lette og fine; i går greide jeg så vidt å slepe meg selv som en potetsekk opp og ned bakkene. Det føltes så utrolig langt. Det hersens treet dukket aldri opp, og jeg begynte å få alvorlig vondt i magen. De få som hadde ligget bak meg, ble mer offensive. 4 kilometer igjen? Aldri i verden om jeg klarer å løpe 4 kilometer til. Magen ble verre og verre, og farten gikk jevnt nedover. Men omsider skjønte jeg at vi nærmet oss mål. Jeg løp inn på 1.23, og sjanglet bort til vaffelkøen. Mmm, det var godt. Jeg kommer tilbake neste år! Men da skal jeg starte en smule roligere...


Ingrid sprinter avgårde til pallplassering i klassen sin
(foto: Heming Leira/Kondis)

Blid?!?
(foto: Heming Leira/Kondis)

mandag 17. juni 2013

McMillan og meg

"Thanks for your patience while I reviewed your information and designed a customized training schedule for you. I'm very excited about your potential and think you will enjoy the training. (...)

All the best,
Greg."

Takk, Greg McMillan! Jeg er ganske "excited about my potential" selv, så det var jo meget hyggelig at du også er det. At jeg har betalt en neve dollar for å få deg til å si det, trenger vi ikke tenke så mye på. Det viktigste er at du har sendt meg et detaljert treningsprogram som skal få meg under 1.50 på Oslo halv.


Thanks, Greg! (twitter.com)

Bortkasta penger, på sett og vis. Jeg har lest nok til å kjenne hovedprinsippene i de fleste treningsprogram, og skulle da klart meg ganske greit selv eller med et av de programmene jeg allerede har tilgang til. Problemet er at jeg aldri har disiplin nok til  å følge dem. Jeg begynner alltid å tvile, dropper ut og trener litt på måfå. Denne gangen har jeg lyst til å gjøre det skikkelig. Da var det fristende å få et program som, selv om det er aldri så ferdiglaget i utgangspunktet, i hvert fall er tilpasset mitt nivå og den treningsmengden jeg anser som realistisk i forhold til leggproblemene mine. Så jeg fylte ut en lang blekke med informasjon om de ti siste treningsukene mine, skadehistorien min og bestetider generelt og det siste året. Etter noen dager fikk jeg denne mailen fra min kompis Greg, sammen med treningsprogram for 16 uker og utfyllende beskrivelser av de forskjellige øktene.

De fleste kjenner vel til McMillans kalkulator. Den er viktig her også; treningstidene må hele tiden beregnes i forhold til formen. Jeg kommer til å ha fire økter i uka (som jeg ba om), hvorav én er en økt med høyere intensitet (type tempoøkt, progressiv økt, intervalløkt osv.), én er enten rolig langtur eller hurtig langkjøring, og to er rolige, kortere subbeturer. Totalt vil nok mengden øke, men flere kilometer vil være rolige. Det tror jeg er akkurat hva beina mine trenger.

Den store utfordringen med et rigid treningsprogram er å kombinere det med å fortsatt være sosial på trening. En veldig viktig motivasjonsfaktor for meg er å løpe sammen med andre, og de er ofte ikke på samme nivå som meg. Programmet må tilpasses - noen av de korte subbeturene blir kanskje litt lengre, eller bittelitt raskere - men det må også valg av økt når jeg løper sammen med supersprekinger. Nå er det uansett straks sommerferie, og jeg må løpe mye alene, så da skal programmet følges slavisk.

Kroppen føles fin etter Glommaløpet - det vil si, jeg masserte leggen så hardt etterpå at jeg nå har blåmerker langs hele innsiden, men ingen smerter utover det. Forhåpentligvis beholder jeg godfølelsen helt til fredag, da jeg skal være med på St.Hansgaloppen for første gang. Vafler, nam!

lørdag 15. juni 2013

Motvindsløpet 2013 (aka Glommaløpet)

Glommaløpet er helt nytt, fant sted for aller første gang i dag, og er et spennende samarbeid mellom Fredrikstad IF og Sarpsborg IL. Man kunne velge mellom hele distansen - 10 miles - eller å delta på en stafett med ti etapper. Løpet startet i Sarpsborg sentrum og endte opp i Gamlebyen i Fredrikstad. Det gikk busser til og fra start og mål, og bagasjen ble fraktet til målområdet. 

Torfinn, Régis og jeg representerte Treningscamp i dag. Det var sol før start, men mye vind. Og mer vind skulle det bli. Det viste seg at store deler av løypa var veldig utsatt for motvind med lange, rette strekker langs veien. Akkurat sånn som jeg elsker det, i utgangspunktet... 

10 miles (16 090 meter) er en aparte distanse, og jeg gadd derfor ikke å ha noe spesielt mål. 1,30 eller 1,40, hva så liksom? Men jeg hadde lyst til å holde et greit tempo likevel, så lenge det føltes bra. Som Torfinn så klokt sa før start: Vi løper fordi vi liker det, ikke sant? Hvorfor skal vi da pine oss selv? Sant, sant. Taktikken var å lytte til kroppen, ikke bry seg om farten på klokka og prøve å ha det så fint som mulig underveis. Jeg ville ha et overskuddsløp, som ga godfølelsen.

Jeg kjente nesten med en gang at beina var perfekte i dag. Lette og energiske, og selv i motvinden gikk det overraskende raskt. Det startet flatt, men etter noen kilometer ble det litt bakkete. Jeg er heldigvis vant til verre. Problemet var at jeg ikke fant en passende rygg å henge på, så jeg ble løpende veldig alene i blåsten. Men det var fine omgivelser og rette, fine strekker. Jeg har sjelden vært i området før, selv om jeg er vokst opp i nærheten. La oss si det som det er, når man bor i Fredrikstad har man sjelden lyst til å dra til Særp. Men løypa var fin, for all del. 

Det gikk fortsatt greit i 5.20-tempo, selv om jeg begynte å bli mektig lei av å kjempe for å ikke bli blåst sidelengs bortover jordene. Ved 9 km begynte det å røyne på litt, selvtilliten gikk nedover: Jeg har jo ærlig talt hatt veldig få langturer de siste månedene, tenk om det sier stopp etter 10? Akkurat på dette punktet blir jeg forbiløpt av en dame, som peker ned til Glomma og sier: Er dette Engelsviken? Takk, du reddet dagen min!

Og etter denne lille perioden med tvil gikk det bare oppover igjen. Beina fløy bortover, fortere og fortere. Vi løp litt på en sti omringet av trær, så vinden løyet. Jeg løp forbi utallige menn. Til og med menn som løp stafettetapper! Jeg parkerte Régis, og jeg fikk ros for det fine nye hårbåndet som matchet bunaden. 

Jeg er vant til at løp ofte er lengre enn distansen klokka mi viser, men i dag var forskjellen veldig stor. Allerede ved første kilometer var det flere hundre meter i avvik, og det ble mer og mer. Så da min klokke viste 16 km, hadde jeg fortsatt laaaangt igjen. Vi løp en runde gjennom Gamlebyen, og selv om det var veldig hyggelig, var det utrolig slitsomt å løpe på de ujevne brosteinene. Men hallo. Jeg var nesten ferdig, jeg løp nesten i fem-tempo, og jeg plukket mann etter mann. Det kan ikke bli feil, uansett. Tilslutt var jeg i mål, klokka på streken viste 1.29,16 og speaker ropte at jeg var nummer fem i min klasse. Hurra! I følge klokka hadde jeg løpt 16,8 km, og selv om det er offisiell distanse som teller, er det jo klokka mi jeg pleier å trene etter. Den viste at jeg hadde løpt i 5.19-tempo i snitt. Uten at jeg hadde hatt det ille i det hele tatt. Jeg føler utrolig nok at jeg har fått et nytt gir; det føles ikke lenger så ulidelig raskt å løpe under 5.30-tempo over tid. Jeg ble kvinne nummer 17 av 55. Det er jeg kjempefornøyd med! Det er ingen tvil om at jeg blir bedre, og det føles utrolig godt.




Alt det negative jeg har å si om løpet står i overskriften. Ellers var det, som alle andre løp i området, proft organisert og veldig hyggelig. Logistikken fungerte så vidt jeg kunne se, funksjonærene var hyggelige, og stemingen langs løypa var særdeles god. Tilskuere med flagg som heiet av full hals, barn som ga high five. Og for å være helt ærlig, så var særpingene minst like blide og hyggelige som tilskuerne i Fredrikstad.

En liten pussighet bare: Hvorfor ble drikken i målområdet servert i fingerbøl?

torsdag 6. juni 2013

Økt motivasjon og variasjon

Det var utrolig motiverende å dra på maratontur til Edinburgh - uten selv å løpe. Når man blir sultefôret på løping, øker lysten automatisk. Dessuten var det kjempeinspirerende å se hvor bra det gikk med Ingrid. Hun løper mindre enn de fleste jeg kjenner, men kom likevel inn på 3.44. Og så helt ufattelig sprek ut da hun løp opp trappen til hotellrommet etterpå. Hun hadde til og med krefter til en skikkelig bankett, og dagen derpå insisterste hun på å ta et lite motbakkeløp opp på det lille (men ekstremt bratte) fjellet midt i byen. Jeg klarte ikke å holde følge, for å si det sånn...

Siri og Ingrid før start

"Jeg har jo ikke løpt noe maraton i dag,
så vi må i hvert fall løpe opp dit et par ganger"


Handlepose og rosévin passer dårlig
sammen med motbakkeløping


Dette får jeg i hvert fall til

Jeg kunne egentlig stoppet her; vært misunnelig og resignert. Men selv om jeg ikke har det samme talentet, er det fortsatt inspirerende å trene med folk som er bedre enn meg. Siri har øst av sin kunnskap og bokstavelig talt dratt meg framover i flere år allerede. Jeg har begynt å løpe med Adelheid, som også har resultater jeg bare kan drømme om. Men istedenfor å føle meg treg prøver jeg å lære det jeg kan. F.eks har jeg blitt bedre til å løpe i bakker av Ingrid. Hver gang jeg kom til en kneik på Iformløpet, innbilte jeg meg at jeg var henne. Med en gang brukte jeg armene mer aktivt, og det gikk lettere. Så endelig har jeg forstått hvorfor det er greit for en løper å ha armmuskler.

Jeg har også skjønt at jeg kan dra nytte av litt mer muskler i beina. Den mest motiverende måten for meg å trene benstyrke, er å løpe bakkeintervaller. For noen dager siden tok Ingrid og jeg noen drag i veien som går opp fra den gamle slalåmbakken ved Lysejordet, opp fra Lysakerelven. Det ble 7 korte intervaller, på ca. 75 sekunder hver for min del. Men herregud som det sved i hele kroppen. Jeg er fortsatt støl i hele venstre side... Planen er å få til én sånn økt i uka.

Et annet forsett er å løpe mer i terrenget. Jeg løper så godt som aldri på skogbunn og bør forsøke å komme meg litt bort fra asfalten. Jeg vet at det er mange muligheter ved Fossum, men så er det tre-fire kilometer bort dit, og da blir turen for lang... Det har liksom aldri slått meg at jeg kan sykle til Fossum og så starte turen derfra. Endelig, etter et år, forsto jeg det i går. Jeg hadde fri og skulle unne meg en rolig skogstur på dagtid. Det tok så mye som ti minutter å sykle dit, og så var jeg ferdig oppvarmet samtidig. Jeg skulle bare løpe opp mot Østernvann, men var litt redd for å løpe meg bort. Måtte visstnok følge de blå merkene. Jeg er så naturanalfabet at jeg aldri har fulgt merking i skogen før, annet enn på løp! Så dette var jo litt eksotisk, og jeg klarte nesten å innbille meg selv at jeg deltok på et løp. (Vurderer å sende en klage på merkingen, for jeg holdt på å miste den blå malingen av syne et par ganger.) Enda godt at jeg hadde Pink Floyd på øret til å overdøve fuglekvitteret, ellers ville det blitt for mye av det gode. Jeg kom meg opp til Østernvann og gikk litt på sti bort til demningen, løp ned, opp igjen og fulgte denne gangen lysløypa ned på den andre siden. Det er fantastisk å løpe den lysløypa. Den er kupert, så pulsen blir tvunget opp og ned. Dessuten er underlaget veldig mykt og godt i store deler av løypa. Løpelykken tok helt av da jeg økte farten og spurtet de siste fem hundre meterne. Totalt 7 km, 48 min og en veldig varierende puls. Herlig! Denne økta bør jeg også fortsette med.





Dagen ble avsluttet med SRM. Vi har begynt å løpe der hele familien, og eldstemann på åtte synes det er kjempegøy. I går løp hun hele runden alene, mens jeg jogget og gikk bak med yngstemann.




Neste løpskonkurranse blir Glommaløpet, 15. juni, og St.hansgaloppen 21. juni. Akkurat nå har jeg lyst til å ta på joggeskoene hver eneste dag... Men motivasjonen vedlikeholdes kanskje best ved litt måtehold. Så i dag får det i beste fall bli en liten rusletur.

søndag 2. juni 2013

Iformløpet 2013

Intens jobbing med postdoc-søknad, og Edinburghtur, har tatt sin tid i det siste. Mer om Edinburgh senere - her kommer noen ord om gårsdagens Iformløp.

Jeg synes jo ikke noe særlig om rene dameløp i utgangspunktet, og ble ikke overbevist da jeg løp KK-løpet i fjor. Men så vant jeg et gratis startnummer til Iformløpet, og kunne ikke motstå fristelsen til å prøve. Jeg pyntet meg med skjørt og diskohårbånd, og fikk lurt med Christine, en amerikansk venninne.

Foto: Hege Halseth Bang

Vi kom halvannen time før start, men likevel var det en kjempelang kø for å få utlevert startnummer. Heldigvis var det varmt og deilig, så det var ikke så farlig å stå en halv time i kø. Men køen ble lenger og lenger, så da jeg fikk startnummeret sprang jeg avgårde til dokøen før den ble like lang. (I oppskjørtelsen glemte jeg å ta t-skjorten min, og da jeg endelig slapp til igjen hadde de ikke flere igjen i min størrelse... Amatør!) Det gikk glatt - og herlighet, én ting er SÅ mye bedre på dameløp: Doene! Rene og fine!

De har tydeligvis ikke vært helt klare i kommunikasjonen, for rett bak oss i køen sto en mann... Som hadde meldt seg på og betalt uten å vite at det var et dameløp. Jeg antar at han fikk sine mistanker der han sto og ventet....

Vi var klare i god tid, og enda bedre tid fikk vi da starten ble utsatt et kvarter pga. den lange køen. Riktig beslutning, men litt uproft at de satte seg selv i den situasjonen i utgangspunktet.

Klok av skade etter Ryeløpet stilte jeg meg opp nesten helt forrest ved startlinjen. Jeg skulle prøve å holde 4.50-tempo hele veien, hadde ikke helt troa, men viljen var der i hvert fall. Den første kilometeren gikk på 4.56. Jeg kjente med en gang at beina var tunge, og at det kom til å bli helt vanvittig varmt. Dessuten løp vi på gress og gjørme, det var krappe svinger og hyppige kneiker. Etter et par kilometer sa det bare pang. Dette kom aldri, aldri til å gå. Jeg kom til å få hjerteatakk. Spesielt fordi jeg for første gang hadde drukket redbull før start. Hjerteflimmer, heteslag. Beina begynte å svikte, jeg kom til å falle om. Jeg må bryte ved passering halvveis! Hallo, du kan ikke bryte iform-løpet bare fordi du har for høye ambisjoner og startet for raskt. Det er respektløst. Flaut. Da får du heller gå. Se her, litt motvind. Hurra, motvind! Jeg kan puste igjen!

Foto: Heming Leira, Kondis

Løpet kan rett og slett oppsummeres slik: Det var for varmt. Jeg misliker varme selv når jeg sitter i skyggen og drikker rosévin, så dette var dømt til å mislykkes. Men da jeg startet på andre halvpart, følte jeg meg ikke noe særlig tyngre i beina enn rett etter start. Jeg kom til å klare en runde til, om det så ville gå langsomt. Hver gang det kom et vindpust, føltes det bedre. De siste kilometerne var utrolig tunge og lange, men jeg kom i mål, på 51.28. Nå var riktignok løypa litt kortere enn 10 km, men det gidder jeg ikke å bry meg med - jeg tapte mer på sola og varmen enn jeg vant på den litt kortere distansen. Alt i alt er jeg fornøyd med innsatsen, at jeg aldri ga opp. Jeg hadde over 90 % i snittpuls og kunne rett og slett ikke løpt så mye fortere i går.

Etter løpet ble vi tilbudt vitaminvann. Med søtningsmidler. Hæh? Jeg er tørst, jeg vil ha vann! Da måtte jeg gå og forsyne meg med restene på drikkestasjonen. Hva er greia, hvorfor må de bare servere sånt ekkelt skvip på dameløp? Greit med sponsorer, men hva med å bli sponset av Imsdal isteden?

Ellers har jeg egentlig bare positive ting å si om iformløpet. Goodiebagen var kjempefin! Mange forskjellige kremer, sjampo, balsam, en slags tigerbalsam, leppepomade... Løpet ble organisert på et genialt sted, den store gresssletta ved Skøyen skole. Flott å sitte i gresset og slappe av før og etter løpet. Og det var en veldig mye hyggeligere og vennligere speaker enn på KK-løpet, ingen macho, flaue kommentarer om damelår i tights osv. T-skjorten var fin (selv om jeg dessverre fikk feil størrelse). Jeg blir gjerne med på dette neste år, men da bestiller jeg overskyet vær!



 
Blogglisten