tirsdag 21. mai 2013

Ryeløpet 2013

Jeg må skrive dette blogginnlegget nå, med løpet friskt i minne. Hvis jeg venter en dag eller to, kommer det til å høres slik ut:

"Det var en flott dag i Kongeskogen. Blide arrangører, koselig å stå i dokø, masse løpevenner, litt slitsomt å løpe men jeg gjorde så godt jeg kunne og mer kan man ikke kreve. Jeg er tilbake neste år! Love løping, love Ryeløpet!"

Nei, æsj. Jeg hadde følgende chat-utveksling med min bror i morges:


Astrid NomeAstrid Nome
Hvorfor er du ikke med på ryeløpet, igjen?
TorfinnTorfinn
Hater det løpet.
Alt for slitsomt.
Astrid NomeAstrid Nome
He-he! Feiging!
TorfinnTorfinn
Jepp!

Joooda, jeg visste at 5 km er tungt, og jeg hadde et visst minne om at Kongeskogen er bittelitt kupert. Men ikke så ille, vel? Jeg skulle i hvert fall løpe i 4.50-tempo, og hadde jeg kommet under 24 minutter ville det vært enda bedre. Hallo! Jeg spiste center-sjokolade og en rett-i-koppen-kopp havregrøt til middag på jobb, og tenkte at det var perfekt. Fint vær, hyggelige kollegaer, naboer og løpevenner før start. Fortsatt er alt fryd og gammen. Jeg ble bittebittebittelitt negativ da jeg måtte stå lenge i dokø og nesten ikke rakk å varme opp - dessuten lå startnummerene i en skikkelig anarkistisk rotehaug - men hallo, Ryeløpet koster 150 kr. Man kunne tisset i skogen og man kunne hentet startnummeret på Løplabbet. Fortsatt fryd og gammen, sol og vakker Paradisbukt.

Men så går startskuddet. Og jeg har stilt meg aaaalt for langt bak. Sist jeg løp, i 2010, var det bare noen senete sprekinger og meg som løp. Nå var det stappfullt, og jeg burde ha skjønt at det ville bli kaos i den første oppoverbakken. Jeg regnet med at det bare var bruttotid på dette løpet; og av en eller annen grunn klarte jeg å starte min egen klokke etter startskuddet - men før jeg passerte startstreken. Deretter gikk det i sneglefart oppover, og det tok i hvert fall en kilometer før jeg kunne løpe fritt. Da skjønte jeg at det ville bli vanskelig å ta igjen det tapte, så de derre sub-24-tankene var bare å glemme. Kanskje jeg heller burde fokusere på å... komme i mål? Det var så tungt! Det føltes som om jeg løp i 3.50-tempo, mens klokka viste 5.30. Dusteklokke. Dustesol, dustevarme, dusterøtter, dustebakker. Det eneste positive var vel egentlig at jeg for en gangs skyld klarte å presse meg. Jeg følte at jeg gjorde grimaser hele veien, og ved bakken i Huk-svingen holdt jeg på å kaste opp. Seriøst. Hva gjør man da? Tørker seg rundt munnen og løper videre? Eller kaster startnummeret og henter seg en banan? Jeg funderte på det noen sekunder til den verste kvalmen hadde gitt seg.

Vent, én positiv ting til. Jeg klarte faktisk å plukke folk i oppoverbakkene! Jeg er helt overbevist om at det kommer av alle bakkene jeg har slitt meg oppover sammen med Ingrid som aldri sakker farten uansett.

Min egen klokke viste 25.06. Den startet jeg minst ti sekunder før jeg passerte start, så en slags moralsk pers ble det i hvert fall (og sub-25). Den offisielle tiden vet jeg ikke enda, men den er sikkert på over 26 min. Hvis jeg skreller av minst 20 sekunder for køløping, blir det ikke så ille likevel. Hvis man da ikke ser på snittiden på garminfila, som bare viser 4,75 km og dermed 5.17 min/km. For en nedtur.

Og. Herregud. Så vondt!





Bilder lånt fra Ryes facebook-side



mandag 20. mai 2013

Langtur og nytt stæsj

Det mest spennende først: nytt stæsj. Da lopeskjort.no spurte om jeg ville bli Løpeskjørt-ambassadør og teste ut produkter hadde jeg ikke veldig store samvittighetskvaler med å takke ja. Som de fleste nok har fått med seg har jeg allerede kjøpt et utall skjørt og andre plagg i denne nettbutikken, og kan i utgangspunktet anbefale den på det varmeste. Men det betyr jo ikke at ikke produktene som importeres bør testes - og derfor fikk jeg dette beltet overlevert for noen uker siden:



Drikkebeltet iFitness Hydra har to flasker à 240 ml, er laget i neopren og har både lomme til telefon osv. pluss løkker til to gels. Fra før har jeg brukt et enkelt Perfekta-belte; dette føltes umiddelbart litt tyngre, så jeg var usikker på om det kom til å sitte så godt som det loves i nettbutikken. Og den første gangen jeg prøvde det, skled det litt oppover magen. Men i går, før den ultimate testen - 16 km i forfeeeerdelig varme - strammet jeg det ekstra godt inn for å få det til å holde seg nede på hoftene.

Det var Ingrid og jeg som skulle løpe langtur. Ingrid skulle prøve sitt splitter nye drikkebelte - det holdt i nøyaktig femten meter før hun måtte snu og bytte det ut med mitt gamle Perfekta-belte, fordi flaskene hang løst og klasket (hallo?!). Jeg var spent på om mitt kom til å sitte bedre - og det gjorde det faktisk. Jeg hadde iPhonen i baklomma, så det kjentes litt tungt i begynnelsen, men det rikket seg ikke fra hofta, og flaskene var rimelig greie å få ut og ned igjen underveis. Etter hvert merket jeg ikke beltet i det hele tatt. Hvis jeg tenkte å løpe Badwater Ultramarathon ville jeg antagelig valgt et belte med flere flasker, men for vanlige langturer i vanlige temperaturer holder dette fint. Spesielt synes jeg det er praktisk med lomma (som også har gummiert ekstralomme til bankkort osv.) og ekstra plass til gels. Selv om jeg alltid har vært fornøyd med det gamle beltet mitt kommer jeg nok til å velge dette framover - først og fremst fordi det sitter mer behagelig på, men også på grunn av muligheten til ekstra oppbevaring.

Selv med vannflasker var det tungt å løpe i varmen i går, og jeg slet med høy puls i oppoverbakkene. Men det gikk, og jeg er alltid like lykkelig når jeg står ved Østernvann og vet at det bare er nedover - bortsett fra at denne gangen løp vi oppover igjen når vi var nede ved Fossum, til muren på den andre siden av vannet. Vi endte på 16,2 km, som er lengderekord siden jeg ble fornuftig etter påske. Jeg har sakte men sikkert økt lengden hver uke. Jeg kjente riktignok noen småvondter her og der mens jeg løp, men de er borte i dag, så det kan ikke ha vært noe alvorlig. Snittempo ble på 5.57, som er saktere enn vanlig med Ingrid, men så var det jo varmt. Det er uansett ikke noe anbefalt langturtempo for meg, pulsen blir for høy til det - men hvor farlig kan det være, når man løper tre ganger i uka?


Nå grugleder jeg meg til tirsdagens Ryeløp. Jeg skal perse, jeg må perse. Det bør gå. Men au! Det er kupert! Håper en todagers løpepause gjør meg klar for et skikkelig gjensyn med Kongeskogen.


søndag 12. mai 2013

Holmenkollstafetten osv.

Jeg er så utrolig dårlig til å løpe Holmenkollstafetten. Det er sikkert mange som synes jeg er dårlig til å løpe 5, 10, 21 og 42 km også - men Holmenkollstafetten, der føler jeg meg virkelig som en fisk på land. Får blodsmak i munnen, hoster og harker resten av dagen, og havner likevel under gjennomsnittet på etappen min. Får flashback til idrettsdag og 400-meteren på ungdomsskolen - men da var jeg desidert dårligst i klassen, så litt bedre har det vel tross alt blitt. (Dessuten drakk jeg vin og danset i bryllup til halv tre natten før - skriver av et minutt for det, jeg! Da ser det straks bedre ut.) Jeg løp 11. etappe denne gangen - gjennom Frognerparken - som vel er den minst forferdelige etappen jeg har løpt hittil.

Neste år er jeg antageligvis arbeidsledig akademiker, så da slipper jeg i det minste den torturen der!

Men ellers går det bra med løpingen. Jeg har mistet litt grepet om ukestotaler og statistikk, men tror jeg ligger på 30-40 km i uken, hvorav de fleste blir løpt med høy puls (kortintervaller med Tone, løping i arbeidstiden med Adelheid, kveldsturer med Ingrid...) For ikke å snakke om SRM. Onsdag i forrige uke løp jeg to runder på 32.33, som for meg er kjempefort. Det var ikke behagelig, så jeg gruer meg allerede til 5 km på Ryeløpet, der jeg bare er nødt til å perse hvis jeg skal kunne se meg selv i øynene etterpå.

Jeg var syk i begynnelsen av uka, men det gikk heldigvis over på noen dager. Kan ikke bli syk nå som trening er så moro igjen!

Mer blod! Andre får heroiske skrubbsår etter fall under Råskinnet eller Holmenkollstafetten - jeg faller stående og får så dypt sår at det ikke slutter å blø på flere timer. Kan man bli mindre grasiøs?



I kveld løp Ingrid og jeg en runde på ca. 13 km i 5.45-tempo. Hurra, så fort! sa jeg. Hæ, så sakte? svarte hun. Jeg ligger i hvert fall på sofaen i endorfinrus og gleder meg til neste joggetur.

 
Blogglisten