Fredrikstad Maraton 2012

Kosetur i Fredrikstadmarka. Værmeldingene tydet på nydelig høstvær, sol og noen få plussgrader. Jeg skulle løpe etter godfølelsen og skli inn under 4.15 lett som en plett. Eller helst slå Régis' Amsterdam-tid på 4.12. Helt til naboen sa i går: "Hva? Løper ikke du under 4 timer, da?" Noe som fikk meg til å få lyst til å prøve. På en god dag, kanskje det kunne gå an? Det er lov å prøve seg, er det ikke? Engelen på venstre skulder prøvde å snakke meg til fornuft, men fornuft er som kjent ikke det jeg lytter mest til.

Men på første runde skjønte jeg at å komme under fire timer nok kunne holde hardt. Løypa er forholdsvis tung med jevne stigninger og endel skogsløping som riktignok går på fine skogsveier, men som likevel er litt tyngre enn asfalt. Første runde (14,195 km) gikk på ca 1.21, så om jeg ikke kom meg under lå jeg i hvert fall an til å komme langt ned mot firetallet. Alt føltes bra så langt, selv om jeg var litt nervøs og engstelig for å ha startet for fort.

Selv om løypa ikke er av de letteste, er den variert og fin å løype. Den første halvparten går på sykkelstien langs Rolvsøyveien, og er ganske flat og fin. Deretter er det noen ganske korte bakker før man kommer inn i skogen. Skogsdelen er vakker, spesielt i dag viste naturen seg virkelig fra sin beste side. Borredalsdammen og 2. og 3. Bjørndalsdam skinte i solen og det var flotte farger over alt.

Dette ser jo ut til å ha vært en fest! Bilde: Kondis.no

Rett etter første passering, ved ca. 15 km, fikk jeg plutselig vondt i begge lårene. Foran, i muskelen, akkurat som om jeg hadde fått en strekk i hvert ben. Samtidig! Utrolig merkelig, og veldig rart at jeg skulle kjenne noe så tidlig. Hver gang jeg satte en fot i bakken kjentes det som et spyd stakk inn i muskelen og vred rundt... For å tenke på noe annet plugget jeg inn ipoden og hørte på Muse. Gåsehudfølelse! Hadde det ikke vært for den forbaska motvinden som gjorde det tungt å løpe langs Rolvsøyveien. Utrolig tungt, faktisk. Jeg merket nok ikke helt hvor mye det kostet å holde samme fart som på første runde, men ved 20 km møtte jeg faktisk veggen. Ikke bare var beina vonde, de var stokk stive. Jeg drakk cola, sportsdrikk, vann og helte nedpå med gel, stratos, rosiner, banan, mokkabønner (har aldri sett sånn servering noen gang! Fantastisk!) uten annet resultat enn at jeg ble uvel. Ved andre passering - 28 km - hadde jeg løpt omtrent like fort som første runde, og lå fortsatt an til å komme inn rundt 4.05. Problemet var bare at jeg var fullstendig, fullstendig tom! Jeg ble stående en liten stund og fikk pepping fra Régis og jentene, Yngvild og Magnus (gode, gamle venner), og alltid like blide Pål-Helge. Det var helt forferdelig å måtte ut på en runde til, men krus ville jeg ha, dessuten har jeg ikke for vane å bryte et løp, og 14 km, det er jo peanuts. Seriøst! Men én kilometer ut i tredje runde måtte jeg gå. Bare noen meter, vær så snill! Problemet var at det var så uendelig tungt å begynne å løpe igjen etter en gåpause - og 14 kilometer, det er langt å gå når man er så død i beina som jeg var. Et ironisk "formen er på topp, eller?" fra en mann som løp forbi da stilen min var på det minst elegante. Herregud, for et mareritt. Ved nest siste drikkestasjon mistet jeg alt jeg tok i på bakken og hadde bare lyst til å gråte - men det hjelper jo ingen ting som helst. Det var bare å humpe av gårde, sakte, tåle smerter i lår og knær, og forbanne den elendige ideen om å komme seg under sub-4.

Føler meg hundre ganger kleinere enn jeg ser ut - siste passering.

Plutselig dukket Pål-Helge opp igjen, på sykkel. Og fulgte meg i mange kilometer mens han gjorde sitt beste for å holde humøret mitt oppe. Jeg var nok ikke den mest sprudlende utgaven av meg selv, men det hjalp utrolig godt å fokusere på noe annet enn smerte, smerte, smerte. Tusen millioner takk! Pål-Helge syntes jeg burde gjøre et realt forsøk på å øke farten de siste seks kilometerne for å slå Régis' tid, men for meg var det bare snakk om å overleve. Hvert skritt var en kamp, og det fantes ikke noe kjeller under kjelleren, selv om jeg hadde begynt å grave ganske godt i gulvet allerede.

Omsorgen på drikkestasjonene var rørende. Man merket at dette løpet er mindre enn Fredrikstadmarka rundt ( bare 88 deltakere), og stemningen var helt spesiell. Aldri har jeg fått så mye oppbacking, ros og medfølelse av funksjonærer underveis. På siste drikkestasjon tok jeg en neve mokkabønner, rosiner, banan, og prøvde å gi det jeg hadde de siste fire-fem kilometerne. Grusomt, grusomt, grusomt. Omsider skjønner jeg hva folk snakker om, de som mener at maraton er så hardt. Både Berlin og Skogsmaraton gikk veldig lett, men så løp jeg også mye roligere (på Skogsmaratonet gikk jeg i alle bakkene og i Berlin er løypa flat som en pannekake). Siste bakke, jeg klarer knapt å bevege meg oppover, men det går, og der er jeg i mål. De siste 14 kilometerne tok 10 minutter lenger enn de to første, og jeg kommer inn på 4.16. Det er ny pers, og hurra for det, men jeg gremmer meg likevel litt over at jeg startet for fort. Jeg ville helt sikkert løpt raskere hvis jeg ikke hadde blitt så stiv i beina. Jaja, en velfortjent lærepenge, som riktignok var utrolig smertefull, men som kommer godt med. Neste maraton skal ikke foregå på denne måten!

Flott krus fikk vi, og kaker og kaffe. Og så ertesuppe, da, men det var det siste jeg hadde lyst på. Det var kjempestemning i FiF-huset, litt som å være på fest, nesten, og folk hilste og gratulerte. Jeg har skrytt av mange løpsarrangementer, men dette tok kaka, bokstavelig talt! Akkurat nå frister det ikke så veldig med en gjentakelse, men hvem vet, det er jo lov å prøve seg på en "koselig, rolig langtur" neste år også?

Dette var da bare ille kost! Har noen sagt noe annet?

5 dager...

5 dager til maraton. Er jeg klar?

Ja, klar nok i hvert fall. Det er ikke dagen jeg skal gjøre et kanonløp, det er dagen jeg skal løpe et maraton "for moro skyld", i gamle trakter, fnise litt av ertesuppa og spise masse godteri etterpå. Jeg har bare hatt én tremilstur som forberedelse, men jeg har løpt mange kilometer de siste månedene. Så veldig galt kan det vel ikke gå? Régis løp inn på 4.12 under Amsterdam maraton i går; han fulgte planen om å holde seg rett under 6 min/km til punkt og prikke. 2.06 på 21 km og 4.12 på 42, det kaller jeg jevn løping! Så spørs det om jeg klarer å gjennomføre den samme planen i den mer kuperte Fredrikstad-løypa. Jeg er bare nødt til å slå ham, er jeg ikke?

Langtidsvarselet viser strålende sol og 5 grader. Det hadde vært noe! Jeg skal lage meg ny spilleliste for første gang på 3 år. Jeg skal prøve å få noen til å komme og heie på meg hver gang jeg passer mål. Jeg tror det blir en kjempefin dag. Etter maratonet har jeg pålagt meg selv et par uker løpefri, for jeg begynner å kjenne litt murring i høyre legg igjen - langturen ned fra Frognerseteren, før terrengløpet i Fredrikstadmarka, har ikke vært det beste for en ustabil fot og ankel. Men etter løpepausen, da skal jeg begynne å sanke kilometre igjen... Mange, mange rolige kilometre uten tanke på fart! Som i går, da jeg løp 9 km med Tone. Ikke én eneste gang sjekket jeg klokken underveis. Deilig! Mange sånne langturer gjennom vinteren, med skavling eller musikk i stedenfor høy puls.

Tremilstur til Frognerseteren med Ingrid

Fredagstempo med Siri

Men først skal 42 kilometer løpes. Jeg sitter med beina høyt de neste dagene!

Fredrikstadmarka rundt 2012

Jeg har hatt to totalt forskjellige opplevelser av Fredrikstadmarka rundt. I 2010 syntes jeg løypa og arrangementet var helt fantastisk (det var sol). I 2011 syntes jeg løypa og arrangmentet var helt forferdelig (det var iskaldt, regnet, jeg tryna og løp meg bort pga. dårlig merking). Hvordan skulle det bli i 2012? Jeg hadde stor tro på nydelig høstvær og solid pers.

Nydelig høstvær, ja særlig. Da jeg hentet startnummeret kl 10, var det to grader og sur vind ved FiF-huset. Så fristende har det vel aldri noensinne vært å la være å stille til start. Men siden jeg skal løpe maraton om to uker ville jeg uansett vært nødt til å løpe en langtur i dag, så... På med terrengskoene og avgårde sammen med en enda mindre motivert storebror.

Det virket som det var færre folk enn før ved start - ikke så rart, men synd for arrangøren som får så kjedelig ruskevær to år på rad. Jeg visste at jeg kom til å bli varm ganske raskt, men jeg var bekymret for at det skulle bli glatt på stein og fjell.

Starten gikk tregt som vanlig, men etter noen hundre meter hadde det løst seg opp. Jeg begynte å ta igjen folk. Jeg gikk etter påkledningen - allværsjakkene, overtrekksbuksene og toppluene, de skulle jeg søren meg forbi. Jeg har aldri skrudd på konkurranseinstinktet under løp før, men nå som jeg har kommet i litt bedre form kjenner jeg at det er morsomt å prøve å knive litt. Det er tilfredsstillende å løpe forbi tilsynelatende spreke, unge menn, men det er enda gøyere å løpe forbi jenter i min egen aldersklasse.

De første kilometerne gikk strålende. Pulsen var ikke for høy, farten bra, og jeg så for meg hvordan jeg skulle storme inn under 1.50. Den følelsen varte sånn cirka til 9 kilometersmerket. Da husket jeg plutselig hvorfor jeg hater terrengløp, noe inderlig, inderlig. Attpåtil begynte det å regne, og det ble om mulig enda våtere, glattere og kaldere. Jeg er så pysete, redd for å falle, dårlig teknisk, og senket tempo helt latterlig mye i dette vanskelige partiet, som også er ganske kupert. Plutselig begynte folk å løpe forbi meg, jeg som hadde plukket rygger jevnt og trutt hele veien. Attpåtil hadde jeg et utrolig smertefullt gnagsår, fordi høyre sko var for løst knyttet. Prøv å knyte lisse så fort du kan når hendene er våte og kalde - ikke lett. Enda flere forbi meg. Æsj! Jeg hater gjørmehull og glatt fjell og livsfarlige røtter!

Eeeeendelig kom vi til Skihytta og 14 km. Da var mitt eneste håp å såvidt perse, dvs. komme meg under 2 timer. Det burde gå, men jeg rakk jo ikke engang å se på klokka, så konsentrert måtte man være på dette føret. Men fra Skihytta og inn er det bare deilig, deilig grusvei som starter med en lang slak nedoverbakke. Og der begynte jeg å suse forbi alle de som hadde tatt meg i skogen. Jeg gruset dem alle som én, og enda flere til. Fordelen med det rolige tempoet i skogen var jo at jeg fortsatt hadde pust og krefter i beina, og nå kjente jeg at tempotreningen med Siri kom til nytte. Alle de siste seks kilometerne gikk under 5.30, og to under 5. Jeg løp ikke feil (denne gangen hadde de forresten merket bedre), og da det var to kilometer igjen skjønte jeg at jeg kunne komme inn under 1.55. Jeg endte på 1.53.23, ble nummer to av atten i min klasse og syvende kvinne totalt. Det er jeg kjempestolt over!

Selv om været var surt og vått og terrenget tungt og vanskelig, syntes jeg det var et utrolig hyggelig løpsarrangement. Alt gikk på skinner, merkingen var bra, nok saft og vann ved drikkestasjonene, jeg fikk mer heiing av entusiastiske tilskuere enn under Oslo Maraton, og Fredrikstadfolk er bare utrolig blide og koselige. Det er "Kom igjen, guttær!" hele veien, og alle disse blide "guttane" på 50+ som utgjør den harde deltakerkjernen, sprer humør og latter også under løpet. Som da jeg løp forbi en fyr i begynnelsen av løpet. "Du sprutær på mæ, jo!" "Unnskyld!" " Næ jæ bara køddær!" (Stort glis.)

Bilder lånt fra Fredrikstad Idrettsforening: 

http://idrett.speaker.no/organisation.asp?WCI=wiKlubbKassaNews&WCU=1292730&CatId=49032

Det bittelille gnagsåret mitt.

Tempolykke!

Jeg har vært litt rastløs de siste dagene. Sånn jeg nesten alltid var før jeg begynte å løpe. Urolig, irritabel, klarer ikke å rive meg løs fra (akk så kjedelig) nettsurfing, føler et konstant behov for å roe nerva ved å stappe i meg sjokolade og rødvin. Men nå ligger jeg salig på senga og er endelig kvitt ubehaget, takket være 25 minutters løping. For en gangs skyld ble Smestadtempoøkten lagt til en fredag, til kl 15, til Frognerparken, og attpåtil i strålende vakkert solskinn. Siri stilte opp som vanlig, men denne gangen kom også Torfinn og Hanne med min lille nevø i joggevogn, og Silja. Vi varmet opp litt før vi satte i gang med en hurtig fem-kilometer. Det var deilig å løpe en litt lengre runde enn Smestaddammen, men litt slitsomt at halvparten gikk nedover og den andre halvparten oppover (selv om Siri påsto løypa var paddeflat - det var den ikke). Hanne og Silja kjørte sitt eget løp mens Torfinn slet med joggevogna. For én gangs skyld prøvde jeg å ta igjen Siri den siste kilometeren, det greide jeg ikke, men jeg pustet henne nesten i nakken i hvert fall, og innsatsen var god (når man nesten kaster opp i siste sving får det holde).

24 minutter og 53 sekunder som gir den aller, aller beste lykkefølelse som fins!

Søndag hadde jeg også en fin treningstur - av en helt annen type. Jeg måtte løpe minst 24 km for å få noen langturer i beina. Tone ville gjerne være med på en litt kortere variant, så vi møttes ved Fossum og tok den vanlige runden oppover mot Hvitstenvann. Det var kjølig og vakkert høstvær da også, og beina var lette og fine. Søndag skal jeg løpe 30-32 km (det blir den første og siste ordentlige lange turen før Fredrikstad maraton om tre uker), håper det går greit...

Ellers har jeg allerede fått et mål for våren 2013: Edinburgh maraton! Det går i slutten av mai, så jeg frykter sterk sol og varme, men de skryter av å ha den raskeste løypa i Storbritannia. Dessuten er Edinburgh en utrolig fin by! Jeg skal reise sammen med nabo Ingrid, Tone og Thomas er også påmeldt - kanskje blir det enda flere kjente å spise fish'n'chips med etter løpet?

God løpehelg!