mandag 25. juni 2012

JA og AU!

Knesmertene på slutten av maraton var overhodet ikke noe å bekymre seg over - de forsvant i løpet av et par dager. Lårene var støle litt lenger, men heller ikke noe å sutre over. Tiden etter maraton er deilig! Mestringsfølelsen er formidabel, løperselvtilliten har fått en enorm boost og i tillegg kan man (tror man) lade batteriene med uhorvelige mengder kalorier. Jeg kan knapt vente til neste maraton, for å få den samme belønningen!

Neste maraton VIL jeg løpe med skjørt!
Denne turkise varianten er favoritten så langt...

Men det er vel en grunn til at det ikke anbefales å løpe maraton altfor ofte. Jeg tok meg en kort tur onsdag (6 km) og en ny kort tur på lørdag (7 km). Den første opp til Røa/Bogstad og den neste til Stordammen i Fredrikstadmarka. Jeg kjente en stivhet på utsiden av venstre lår (der jeg hadde vondt mot slutten av maraton) begge gangene, men ikke noe bekymringsfullt. Så da tenkte jeg det var greit å ta en rolig tur med Siri i går kveld også. Jeg har nettopp løpt maraton, jeg tåler jo alt! Ikke fullt så logisk som det hørtes ut i mine ører... Jeg hadde feilberegnet litt hvor langt det er til Siri via ring 3, og da vi løp videre helt til Kongeskogen på Bygdøy ble det en ganske lang tur totalt. Jeg kjente at låret ikke føltes helt bra etter hvert, men pytt. Det var først da jeg kom hjem etter nesten 17,5 km at jeg virkelig kjente at det nok ble litt i overkant mange kilometer, en uke etter maraton... I dag har jeg haltet rundt og hatt det skikkelig vondt hver gang jeg har lagt tyngden på venstre fot. Helt øverst på låret, på utsiden. Greit, kropp, jeg tar hintet og venter en liten stund med neste langtur! Bare la meg få ta noen korte turer innimellom, ok?


søndag 17. juni 2012

Nordmarka Skogsmaraton 2012

Jeg rakk aldri å ta inn over meg at jeg skulle løpe maraton i går. Jeg holdt faktisk på å glemme å kjøpe immodium før stengetid på fredag! Det ville jo vært krise.

Lørdag morgen brukte jeg mer krefter til å finne ut av påkledning enn til å grue meg. Bare regn, sol og sky, kaldt, hm? Langt vel, men hvor tykt? Jeg tok med flere alternativer til Sognsvann og endte opp med lange bukser, t-skjorte og langermet rundt livet. Godt valg.

Timen før start ble tilbragt i garderoben sammen med Anna og Siw-Mette. Fantastisk å kunne ligge utstrakt og skravle, spise matpakke i ro og fred, gå på innedo i ro og fred... Må si jeg foretrekker denne type arrangement så til de grader i forhold til store byløp med stress, mas og ekle utedoer.

Så var det klart for start. Solen varmet og det så absolutt ikke regntungt ut, så jeg kastet capsen i siste øyeblikk. Jeg startet helt bakerst og travet rolig avgårde.

Første del av løypa var utrolig overraskende. Jeg har løpt opp til Bjørnholt mange ganger. Jeg har klart å innbille meg selv at det bare er oppoverbakke dit, men det var jo absolutt ikke tilfelle. De få oppoverbakkene var jo unntaket, og når jeg i tillegg gikk i dem, var jo det problemet fullstendig eliminert. Jeg holdt meg bak drevne ultra-Ellen, og gikk når hun gikk. Alt føltes kjempebra, og etter Skjærsjøen måtte jeg hele tiden ta meg sammen for å ikke løpe fortere enn 6 min/km.

Litt før avstikkeren opp til Hakloa fikk jeg meg en løpekamerat - en veldig hyggelig, men særdeles pratsom svenske. Vi diskuterte jobb, trening og maraton i mange kilometer helt til jeg ble litt sliten i hodet og strategisk senket tempoet. Det fikk unna den kjedelige avstikkeren, da, noe som kom godt med.

Rundt halvveis kom et skybrudd. Regnet bøttet ned, det blåste og ble skikkelig kaldt. Heldigvis hjalp det å ta på genseren, og det varte ikke spesielt lenge. Været var egentlig perfekt for meg som skyr varme.

Ved Kikutstua, etter 24 km, begynte jeg for første gang å føle at 42 km virket bittelitt langt. 18 km igjen! Uff, det orket jeg ikke å forholde meg til. Derfor satte jeg meg som mål å løpe til 32, og så takle den siste mila etter det. Den strategien fungerte egentlig veldig bra. Jeg mistet aldri motet, selv om kilometerne føltes lengre etter hvert. På en matstasjon fikk vi loff med syltetøy og rosiner, og det ga meg et skikkelig energikick. Dessverre måtte vi inn på en forferdelig gjørmete og glatt skogssti etterpå, der det ikke var mulig å løpe raskt. Jeg hoppet fra stein til stein, og et sted må det ha gått litt galt, for da jeg kom ut på veien igjen hadde jeg ekstremt vondt i venstre kne. Det strålte oppover i låret, og jeg måtte halte-løpe. Æsj! Men mål nærmet seg, og da vi kom til Ullevålseter tenkte jeg at resten bare var sjarmøretappe. Til jeg så at vi skulle løpe ned vestsiden av Sognsvann... Ånei. Enda flere oppoverbakker, og så kjempebratte nedoverbakker. De siste var fullstendig tortur, jeg hadde vanvittig vondt i kneet og visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Men det hjalp ikke å gå heller, så jeg fikk bare løpe for å komme i mål og bli ferdig med det. Heldigvis hjalp det litt da veien flatet seg ut de siste kilometerne, og jeg kunne løpe ganske normalt inn til mål. Jeg hadde krefter i beina og følte meg overraskende kvikk, hadde det ikke vært for kneet. Utrolig deilig å høre stemmen til Heming i speakerboksen nærme seg, og rett før mål ventet den lille heiagjengen min. Herlig, og så godt å komme i mål! Endte på 4.43, som jeg er kjempefornøyd med.


Treningscamp-Marianne og meg

Skogsmaraton var et fantastisk arrangement. Alt gikk på skinner så vidt jeg kunne se, servicen underveis var upåklagelig - vann, sportsdrikk, bananer, rosiner, mandler, loff (hurra for loffen!) og cola (også veldig velkommen!) var mer enn hjertet kunne begjære på skogsturen. Jeg hadde med to gels og en bar - spiste en gel og en halv bar, men kunne egentlig ha spart meg å drasse rundt på det, for det var nok på stasjonene. Jeg er med neste år også, uten tvil, og håper da at kvinneandelen er større enn i år. Én startnummerkø for kvinner og fem for menn, hva er det for noe? Kom igjen jenter, la oss vise at vi er minst like tøffe som gutta, og la oss gruse dem i bakkene i Nordmarka!


mandag 11. juni 2012

D-5

5 dager igjen til Nordmarka Skogsmaraton. Jeg veksler mellom spent sitring og en følelse av at dette ikke er stort større enn en langtur fra Sognsvann med Treningscamp. Da jeg skulle løpe i Berlin var det for det første min maratondebut, dessuten innebar det flyreise, fri fra jobb, pakking, ukjent by og ukjent løype osv. Jeg kjenner at det er helt greit å skulle løpe neste maraton på hjemmebane. Jeg har løpt store deler av løypa før, jeg kjenner startområdet, jeg slipper å konkurrere med tusenvis av andre om pastamåltid på restaurant dagen i forveien, jeg slipper å bli skyflet gjennom en særdeles kommersiell salgshall for å hente startnummer (jeg vet ikke engang hvor jeg skal hente startnummer denne gangen, så avslappet er jeg). Jeg skal bare legge fram klær fredag kveld, ta t-banen opp lørdag morgen, og så plukkes opp av familien etter en fem timers skogstur eller noe sånt. Ikkeno' pes! Når Jack Waitz anbefaler folk som løper maraton på fire timer å ta jevnlige gåpauser (sikkert flere som leste dette i Kondis?), kan vel jeg gå i de verste bakkene, for å unngå for høy puls for tidlig. Jeg slipper å løpe sikksakk som jeg måtte gjøre i Berlin, og jeg kan høre på musikk uten å risikere å bli nedløpt bakfra. I tillegg skal det regne, så da slipper jeg jammen stekende sol også.

Etter sutreinnlegget mitt forrige uke tok jeg meg sammen og dro ut på en siste ganske-lang langtur (egentlig kjempelang, men alt blir jo litt skrudd når man trener til maraton). Planen var minst 22 km i Bærumsmarka via Fossum. Jeg endte opp med å løpe akkurat den samme turen som jeg løp tidligere i våres sammen med Tone & Co., da store deler av skogsveien fortsatt var dekket med råtten snø. Denne gangen var underlaget lett og fint, selv om det ikke er til å stikke under stol (fornøyd, Hanne?) at det stort sett bare går oppover i ganske mange kilometer. Men jeg hadde bestemt meg for å finne godfølelsen, og da kommer den som regel. Tilbaketuren gikk kjempefint, men jeg kjente at selv de minste bakkene begynte å bli tunge etter 22 km. Så jeg tror på ingen måte det kommer til å bli lett på lørdag, jeg vet at den siste mila (minst) kommer til å bli fryktelig tung, men det er helt greit så lenge jeg lar tid være tid.






Langturen satt i beina resten av uka. Jeg dro på Treningscamp onsdag kveld, men bare det å løpe ned dit i rolig tempo var en prøvelse. "Intervallene" gikk i 5.30-tempo, og selv da måtte jeg bite tenna sammen... Beina var fortsatt tunge da jeg løp hjem fra Blindern lørdag ettermiddag, men av en eller annen merkelig grunn kviknet jeg til i bakken mellom Makrellbekken og Hovseter. Det var absurd, men utrolig deilig, og jeg tok det som et tegn på at beina vil løpe skogsmaraton! Den følelsen ble bekreftet av søndagens kort-langtur (13 km) med Tone. Totalt 57 km forrige uke, avslapning de nærmeste dagene, og jeg er klar nok. Gleder meg!

søndag 3. juni 2012

Tvil

Siden sist har jeg vært på en liten miniferie i Lyon. Lyon er byen jeg flyttet til da jeg var sytten og skulle begynne på fransk videregående. Jeg ble der i fem år og er veldig glad i den på en gang lille og store gastronomiske hovedstaden. Noe jeg naturlig nok ikke har oppdaget før nå, er de fantastiske løpemulighetene byen byr på. Rett ved sentrum ligger en stor park, Parc de la tête d'Or, som bl.a. rommer en innsjø, en dyrehage og botanisk hage. Her er det en 3,8 km lang løperunde på grus som kan løpes flere ganger uten at det blir kjedelig. I tillegg er det flotte gang- og sykkelstier langs Rhônen både sørover og nordover, til store parker i hver ende. Overhodet ikke noe problem å trene til maraton her!

Stedet hvor Rhônen og Saônen møtes

Langs Rhônen




Dessverre er det for varmt i Lyon for min smak, så det ble bare korte turer (8 og 13 km) denne langhelgen. Noe som er betegnende for de siste tre ukene. Siden 12. mai har jeg bare løpt ca. 25 km i uka, halvparten av det som var planen. Omtrent hver eneste joggetur har vært et herk. Antagelig er jeg nervøs for maratonet om to uker, stresser fordi jeg ikke har fått trent nok den siste tiden, og får en elendig følelse fra første kilometer. 42 km når jeg hater etter 4? Jeg bør få til en siste langtur nå, men har absolutt ikke lyst, og det er et dårlig utgangspunkt. Akkurat nå har jeg lyst til å blåse i hele greia, slutte å ha så mange høytsvevende mål, og bare gå tilbake til godfølelsen etter en intervalløkt i parken.

I går kveld var jeg med på Leap Oslo, som ble arrangert for første gang. Jeg var sliten hele dagen og ikke mer lysten på å løpe enn jeg har vært i det siste. Men jeg er tilhenger av breddeløp for begge kjønn, så dette burde jeg absolutt delta på! At jeg ikke klarte å gi jernet og hatet oppoverbakkene er ikke arrangørens skyld - men at de reklamerer med levende musikk langs løypa, stemning og atmosfære når alt uteblir, det er for dårlig. Og så kan man jo lure på hva de har tenkt med når de legger et breddeløp i en løype som går fire km nedover og så fire km oppover. Hadde dette vært mitt første løp, hadde det garantert blitt mitt siste også... Men t-skjorta var fin, og jeg fikk i hvert fall forbrent nok til å kunne kose meg med litt rødvin og potetgull etterpå.
 
Blogglisten