Søndag morgen, halv åtte. Vi møtte
Janicke og Mona fra SkiLøperne i foajeen for å gå sammen til hotellet. Det krydde av løpekledde, spente folk. Jeg var ikke forferdelig nervøs – bare litt. Hadde vært veldig spent i flere dager, så det skulle bli godt å komme i gang og få gjort det.
Dokøene var så lange som de pleier å være, så det var greit vi hadde beregnet god tid. Deretter måtte vi stille oss opp i de forhåndsinndelte bolkene. Da gikk det opp for meg at Régis og jeg var plassert i hver vår bolk, fordi han hadde oppgitt en veldig defensiv antatt tid. Men vi hadde jo blitt enige om å løpe sammen så lenge som mulig… Jeg nølte litt, men fant ut at jeg ikke hadde noe valg: Jeg måtte bli med bak i den siste bolken sammen med ham. (Hvis jeg noensinne skulle bli intervjuet på A-magasinets nest siste side, har jeg i hvert fall svaret klart på ”Hva er det rareste du har gjort for kjærligheten”-spørsmålet: Stilt meg lenger bak enn nødvendig på maraton!) Vi frøs, men fikk på oss oransje plastsekker. Det var i grunnen ganske underholdende å stå og observere alle de rare menneskene som stilte til start, flere hadde kledd seg ut – vi så både tigre, klovner, Ludvig den 14., brannmann som skulle løpe i full uniform med vanntank på ryggen (!) osv. Det var musikk og god stemning. Så gikk starten, og vi kom oss av gårde ca. 25 minutter etter at Haile, Paula og de andre hadde spurtet av gårde.
Strategien min var å løpe i 6:20-tempo – hele veien. 6:23 var nødvendig for å komme seg inn under 4,5 timer, som var tidsmålet (selv om det viktigste var å fullføre uten å ha det for ille under veis). Tidsplanen gikk skeis helt fra starten. Det var, ikke uventet, utrolig mye folk. Vi hadde tenkt å følge Marius Bakkens mantra ”Let the pace come to you!”, som jo høres veldig fint ut i teorien, men ikke er så lett å gjennomføre i praksis sammen med 40 000 andre… Jeg prøvde lenge å løpe forbi dem, men skjønte fort at jeg ville bruke altfor mye krefter på det. I tillegg var det veldig varmt allerede kl. 10, og jeg kjente at det påvirket kreftene. Jeg var veldig redd for å brenne av kruttet for tidlig. Selvtilliten min forsvant litt, og to halvmaraton i strekk virket voldsomt. Jeg fant ut at jeg bare fikk ta det rolig i begynnelsen, og se hvordan det gikk. Kanskje var det lurt at Régis bremset meg litt også.
Ved 12-13 km begynte jeg å få litt vondt i høyre kne. Det var tidlig! Heldigvis ble det aldri noe stort problem. Jeg følte at selvtilliten kom tilbake, jeg kom inn i en slags rytme tross alt, og gledet meg til å løpe litt raskere når jeg kom halvveis (den første halvmaratonen skulle bare være ”transportetappe”). Ved 19 km sa jeg farvel til Régis og løsnet på bremsene. Det var godt å bare kunne følge sin egen rytme etter dette. Da 21,1 km ble passert på 1 time og 19 min (som var saktere enn planlagt, men pytt), tenkte jeg at jeg fram til nå hadde varmet opp sammen med Régis – nå skulle jeg løpe en rolig halvmaraton. Og det er jo ingenting, det har jeg gjort mange ganger! Det fungerte faktisk fint å lure seg selv på den måten, for beina var ikke noe tunge. Jeg begynte gradvis å øke farten.
Stemningen var helt enestående, fra første stund. Jeg har aldri opplevd maken. Det var rørende hvor oppriktige folk var der de sto og heiet oss framover. Det var musikk på hvert gatehjørne, og alle løperne klappet og jublet og danset med. (Det var virkelig helt uaktuelt å ha musikk på øret!) Jeg fikk sikkert 50 tilrop av typen ”Lauf, Astrid, lauf!”, og var i perioder bare et stort glis som vinket og takket til høyre og venstre. Det føltes overhodet ikke dumt å ha navnet på t-skjorten, for folk syntes åpenbart det var kjempegøy å kunne heie litt personlig på den måten.
Jeg drakk på alle stasjonene, vann og energidrikk. Jeg spiste to halve bananer, og en energibar mellom 23 og 28 km, pluss noen ”gelegodterier”. Jeg hadde tenkt å spise en bar til senere, men da følte jeg meg mett og holdt meg til energidrikk. Det fungerte fint og var i grunnen nok.
Jeg passerte 31 km og syntes det var spennende å bevege seg inn i dette ukjente, svarte hullet det virker som om man må ha løpt maraton for å forstå hva inneholder. Skulle jeg ikke snart møte veggen? Skulle det ikke snart gjøre fryktelig vondt? Jeg kjente det nå i begge knær og venstre achilles-hæl, og var stiv i begge lårene, men det var egentlig ikke så mye å snakke om. Jeg kjørte på, og snitt-tiden gikk stadig nedover. Kunne jeg klare å komme meg inn under 4,5 timer likevel, da? Nja. Jeg orket ikke å slite meg ut på grunn av det, det fikk bare være.
Etter 35 km begynte det å bli lenger mellom km-merkene. Jeg løp så mye sikksakk at klokka mi til slutt viste åtte hundre meter mer enn den offisielle avstanden. Mange gikk nå, eller satt seg fortvilet ned langs veikanten med hodet i hendene. Litt rart, når jeg selv følte meg såpass pigg.
Jeg droppet de siste drikkestasjonene – da ville jeg bare i mål. Jeg hadde sjans til å nå tiden, og bestemte meg for å gi alt. Nå kunne det jo uansett ikke gå så galt! Det var helt fantastisk å komme på Unter den Linden og se Brandenburger Tor der framme. Stemningen var elektrisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare det, men jeg løp og løp så fort jeg kunne… Min egen klokke viste 4.30.01!
Hele veien hadde jeg følt meg fullstendig euforisk. Dopet av endorfiner og revet med av all entusiasmen langs løypa. Men idet jeg stoppet og begynte å gå, var det som om noen slukket lyset. Jeg fikk ekstremt vondt, jeg klarte knapt å gå, jeg sjanglet framover og følte et desperat behov for å drikke eller spise noe – men det føltes uoverkommelig å skulle gå såpass langt. I tillegg måtte jeg gå en lang omvei for å komme meg ut av parken, og det gikk så uendelig sakte. Jeg følte meg utrolig miserabel der jeg vinglet rundt, pakket inn i oransje plast og med en halvliter (alkoholfritt) øl i hånden. Alkoholfritt eller ikke, det gjorde susen, for omsider letnet humøret og jeg klarte å kreke meg fram til møtestedet. Der traff jeg på Mona, som var veldig fornøyd, og så kom Régis. Han hadde klart seg kjempefint, og var utrolig stolt over å ha greid det uten å støte på noen problemer underveis. Jeg er også veldig stolt over ham!
Den offisielle tiden min ble 4.29.57, og den er jeg såklart godt fornøyd med…
Det straffer seg selvfølgelig å være høy på pæra og skryte av at det ikke gjør vondt å løpe maraton – smertene kom til gangs etterpå. Jeg hadde (og har) forferdelig vondt i knærne, spesielt, i lårene, og i leddet mellom fot og legg. Vi spiste middag med Janicke og co. etterpå (veldig hyggelig!), og der lå toalettet to etasjer ned – for en tortur! Det var i det hele tatt ganske underholdende å se på alle maratonløperne som stavret seg rundt…
Konklusjon: Det gikk over all forventning. Det var nok fornuftig å starte så sakte som jeg gjorde, og i tillegg hadde jeg en god dag og følte meg bra. Dette skal jeg definitivt gjøre igjen! Men når, hvor? Jeg leter allerede etter et nytt Prosjekt.
Ellers var arrangementet helt fantastisk, og kan bare anbefales på det varmeste.
Takk for alle gode vibber, de var med på å dytte meg framover! Og takk for alle gode tips og råd, spesielt fra
Siri, som alltid deler like villig av sin motivasjon og erfaring, men også fra alle dere andre bloggere og lesere. Og takk til Janicke og Mona for hyggelig selskap her i Berlin, før og etter løpet. Nå gleder jeg meg til å lese løpsrapporter fra Oslo!
 |
| Heldigvis litt krefter igjen til å feire! |
.JPG)
Innlegg
